Om å gi til tiggere

Da jeg bodde i Norge, ga jeg aldri penger til tiggere. Om de var narkomane, ville bare pengene gå til dop uansett og støtte utenlandsk mafia og generell kriminalitet og jeg har til og med hatt store problemer med å låne penger til nikotintrengende venner, så hvorfor skulle jeg begynne å sponse enda verre og mer ødeleggende stoffer? Nei, de hadde muligheten til å få seg en ordentlig jobb og ordentlig leilighet, eller i det minste støtte fra NAV til å overleve helt fint, og det ville ikke hjelpe verken dem eller meg om jeg skulle sponse deres meningsløse, stakkarslige, dank- og dagdriveri.

Om de var rumenere, eller sigøynere eller romani eller hva de nå var, fattigfolk fra sørøst-Europa som kom i busslaster og spilte trekkspill eller haltet rundt på krykker og var generelt masete og mer teatralsk ynkelige enn de narkomane, kom jeg ikke vekk fra en følelse av å bli lurt. Denne ynkingen var litt for påtatt, denne tiggingen virket mindre som en siste utvei og mer som en scam de kunne lure rike nordmenn med, de jobbet i gjenger og delte de ikke pengene til sjefene sine? Og utnyttet de ikke et smutthull i loven som burde bli tettet? Og det er nå en ting med tiggere som sitter der og døser med en håndskrevet lapp foran seg, men å gå rundt med en kopp, nærmest følge etter deg der du rusler rundt i gågata en koselig lørdag, nesten som for å gi deg dårlig samvittighet? Tjente de ikke også noen dager mer enn folk som hadde en ærlig jobb og utførte ærlige dagsverk? Nei. Det var for mye som skurret, uten at jeg helt konkret kunne sette fingeren på det — de kunne dra tilbake til Romania og finne seg jobber der, eller finne seg ordentlige jobber her i Norge (det burde da ikke være så vanskelig å plukke jordbær eller bære planker et sted?), og holde seg for gode til denne tiggingen der hvor vanlige folk gikk og shoppet.

Så jeg ga aldri til tiggere i Norge. Men så flyttet jeg til Marokko. Og prinsippene mine føltes ikke lenger så naturlige.

For det første er det mange flere tiggere i Marokko. I de fleste store lyskryss går det noen rundt fra bil til bil og holder opp pekefingeren. De mest fancy gågatene holder de seg stort sett unna, men i det virkelige sentrum er det mange som ber om en slant — noen tomhendte, noen ved å selge papirlommetørkler eller andre småting. Og de er ikke så lett å kategorisere som de norske tiggerne: her er det alt fra barn til gamle, subsaharaafrikanere, syrere, marokkanere, det er forskjellige typer av invalide (rullestol, mistet arm, forkrøplede bein), det er de som ser ruset ut, men mange flere som absolutt ikke gjør det. Bare slitne og motløse.

Og forskjellene er så mye større her. Man sitter i sin SUV (for alle rike her har en SUV, de sier det er nødvendig for å ikke være utsatt i den farlige trafikken) eller til og med sin superfete sportsbil og passerer folk som roter i søppelkassene. Man betaler 100 kroner for 100 gram rips på det lokale Carrefour mens hushjelpen får 200 kroner for en lang dags arbeid nesten uten pauser. I Norge er det lettere å tenke at tiggere tross alt har andre muligheter. I Marokko ikke fullt så mye.

Jeg spurte andre nord-europeere om hvordan de gjorde det. Ga de til alle eller ingen? Og om de ga til bare noen, hvem? Hvordan valgte de hvem de skulle gi til? For de ga vel, ikke sant? Selv etter nord-europeisk målestokk var disse nord-europeerne velstående, og desto mer velstående selvfølgelig i et fattig land — de kunne da ikke ha et prinsipp om ikke å gi det hele tatt?

Overraskende nok, så hadde noen det. En ga ingenting til noen fordi mannen jobbet med bistand og han gjorde mer enn nok og det var ikke bra å støtte tigging. En annen hadde egentlig ingen prinsipper men ga egentlig aldri fordi, tja, det ble nå sånn, da. En annen påstod at hun egentlig aldri hadde møtt en tigger…

Det syntes også å være en kulturell greie: det var ikke bare bistandsektefellen som mente at det var bra å hjelpe gjennom en organisasjon eller et prosjekt, men mindre bra å dele ut tilfeldige almisser på gata. Det må være transparent, planlagt, en felles innsats, mente mange av europeerne. Marokkanere, derimot, gir mer som en personlig gave, mer som en gest i øyeblikket, spesielt under ramadan.

Man ser det også på hvem tiggerne tigger fra. De superfete Maseratiene går de sjelden bort til, de rikeste marokkanerne synes ikke å bry seg, men de går heller ikke først bort til biler med gule skilter — det vil si diplomater og andre offisielle utlendinger. De som er i byens og landets virkelige elite, er ikke de som er mest rundhåndet overfor tiggere.
Men også de nord-europeerne som faktisk ga almisser, var uenige om hvem som fortjente det. En sa at subsaharaafrikanere stort sett er unge, friske menn. De bør kunne få seg en jobb. En annen mente at disse har mye større vanskeligheter enn marokkanere med å finne seg arbeid på grunn av den underliggende rasismen. En mente at man alltid burde gi til barn, i alle fall, de kan ikke noe for den situasjonen de er i. En annen mente at barna nesten alltid ble brukt som tiggelokkeduer av mer eller mindre kyniske bakmenn. En mente at syrere har flyktet fra en grusom krig og dermed burde få først. En annen sa at det var en vanlig taktikk å vise fram et syrisk pass eller ID-kort når man tigget, men at stort sett alle disse kortene var forfalskninger.

Det er så mange ting å tenke på, så mange måter man kan bli lurt på, at mange etter hvert får en ryggmargsrefleks på å ignorere og overse verden utenfor metallbobla. Det går en tigger utenfor bilen, men jeg gidder ikke veie fram og tilbake om han er verdt noen kroner, ikke nå, og det blir snart grønt lys, og jeg må bare sjekke noe i hanskerommet, eller si noe til passasjerene, og, oj se, grønt lys.

Det er så mye lettere å gjemme seg og tenke at disse tiggerne bare må skjerpe seg og jobbe seg opp i verden. Alle kan klare det. Det handler bare om viljestyrke!
Enhver som omgås vellykkede og mektige mennesker vet at enhver idiot kan bli velykket og mektig, så hvorfor burde ikke disse friske, unge menneskene klare det også? Eller om de ikke er friske og unge, så kan de i det minste fransk eller arabisk, og det er jo en stor fordel?

Først blir man forskrekket over alle tiggerne og all fattigdommen. Så endrer det seg sakte. Man venner seg, man tilpasser seg, man gjør som de man henger med, min finner rasjonaliseringer, man tar den letteste utveien for å slippe å se sin egen privilegerte posisjon i hvitøyet…

Fordi man er et dårlig menneske? Nei. Fordi man er et menneske. Og fordi det gjør vondt å bli lurt. For ja, det finnes tiggere som lurer deg, på den ene eller andre måten. Men fader ta, er ikke det den type kreativitet og innsats vi beundrer i gründere som setter opp en fabrikk i Kina og tjener seg rike på å selge nips ingen egentlig trenger? Ja, det finnes noen som ikke “fortjener” penger så mye som de prøver å gi inntrykk av. Men fortjener du det? Fortjener du å ha blitt født i Norge? Fortjener du å være så hvit at rasisme ikke biter på deg? Fortjener du å behandles bedre på restaurant bare fordi kelneren tror du har penger og makt? Hvordan har du “fortjent” noe som helst av dette? Og hvordan skulle du kunne gjøre deg til dommer over hvilke tiggere som fortjener mer enn andre?
Jeg husker en gang jeg haiket rundt i Europa knapt uten penger. Jeg sov der jeg kunne, ofte i grøftekanter, og baserte hele min reise på å tigge meg framover med tommelen. Jeg husker den intense forakten jeg hadde for de som overså meg i sine dyre sportsbiler. Jeg husker løfter jeg ga til meg selv.

Så jeg begynte å gi til alle. Uansett. Unge og gamle, friske og haltende, marokkanske og ikke. Og ikke bare etpar kroner, nei en femmer eller tier, et brød hvis jeg kom fra butikken, gi så mye at jeg ikke glemmer det med en gang. (Kjøpte jeg ikke tre brød…? Å, nå husker jeg.) Jeg vet at noen av dem trolig ikke er så fattige som de ser ut som. Jeg vet at jeg aldri vil kunne gjøre noen særlig forskjell i en millionby i et land med 32 millioner innbyggere.

Men dette handler ikke om at jeg skal redde verden. Dette handler om hva slags menneske jeg vil være. Havet merker ikke mine dråper, men det er heller ikke havet jeg gjør det for.

Og så lenge jeg ikke kjøper rips har mer enn nok penger uansett. I Marokko, i alle fall.

Legg igjen en kommentar