Jostein, opprinnelig fra Halden. Medfølgende.

Hver gang vi reiser inn til Marokko, må vi fylle ut et skjema. Fornavn, etternavn, bosted, nasjonalitet. Jeg gjør det raskt og nesten i blinde, så verdensvant er jeg. Vi har gjort dette før! Men så kommer det et felt for yrke. Og jeg stopper. Hver gang. Hva er jeg? Og i forlengelsen: *hvem* er jeg?

Du skriver tannlege. Du skriver lærer, elektriker, veterinær. Hva, du skriver eiendomsmegler eller HR-konsulent eller INFLUENCER og suser gjennom politikontrollen uten å rødme.  Som du gjør i alle sosiale tilstelninger. Frank sier, du, fra Bergen, tannlege. Og du er plassert i det sosiale landskapet eller i det marokkanske grensepolitiets journaler. Man vet hvor man har deg.

Jeg heter Jostein. Men jeg kommer ikke fra Halden, selv om jeg kommer derfra, det er tjue år siden jeg hadde noe spesielt forhold til byen, jeg er overaltfra. Og yrke? Jobb?

På mange gamle gravsteiner har de etterlatte oppført den avdødes yrke. Operasanger Truls Solberg. Prest Ole Hansson. Men det er nesten alltid mannen yrke som er oppført. Mannens jobb. På kona, om det står noe som helst, står det gjerne bare kone. Prestekone Line Undrum. Lærerfrue. Konen til stortingsrepresentant. Og det er der jeg er.

Det er kona som tjener penger hos oss. Enda mer, det er kona som har karriere. Jeg bare følger med. Kona reiser ut i verden, et nytt land, nye arbeidsoppgaver, og jeg sitter som nissen på lasset med store forhåpninger om at denne gang skal det la seg gjøre å skape seg en karriere fra skrætsj, å begynne helt på nytt og finne ut av hvordan jeg også skal oppnå status og skape meg en rolle så man vet hvor man har meg.

Goddag. Jostein. Norsk. Oversetter. Vil jeg gjerne si. For jeg har oversatt noen bøker og er i stand til å oversette flere. Men det faller seg ikke sånn, tunga slår krøll på seg, jeg har ikke oversatt noe som helst det siste året og er ikke en som kan mase på forlagsfolk og kjenner uansett ikke mange nok og er uansett ikke god nok og bruker uansett mer tid på å lære meg et helt nytt språk enn å forbedre det gamle. Jeg sier oversetter til grensepolitiet. Men det føles alltid som en tilsnikelse.

Hvem som helst kan uansett kalle seg oversetter eller forfatter. Men man er ikke det før man har oppnådd et visst nivå, før man er god nok eller har gjort nok innenfor feltet. Og det har jeg ikke.

Og uansett: er ikke spørsmålet hva man tjener mest penger på? “Hva driver du med” er ikke et spørsmål om hvilken hobby du har, men hvor du får mest inntekt fra. Og min inntekt er de familietilleggene kona får.

Hei. Jostein, norsk. Medfølgende.

Hallo, jeg har alle muligheter. Jeg kan studere på nett eller der vi bor. Jeg kan bli kjent med mange interessante mennesker og oppleve mange spennende ting. Jeg har stoppet på løpetur i midtatlasfjellene for å mate aper og jage løshunder. Jeg har kjørt båt på tsjekkiske underfjellselver. Jeg har syklet Bornholm rundt med fire barn — alt ting jeg ikke ville ha gjort om jeg ikke hadde bodd i disse landene i utgangspunktet.

Men det gir ikke et svar på hvem jeg er. Det gir ikke noen bås jeg kan finne meg til rette i. Jeg forblir en medfølgende, en som henger med på lasset, en som er noe bare så lenge tingene henger sammen. Og hva skjer om de ikke lenger gjør det?

Om jeg plutselig skulle bli alene? Hvem er jeg da? Hva kan jeg da?

På den ene siden viser det hvor sterkt jeg følte, at jeg med åpne øyne gikk inn i å være familiens støttespiller, min kones medhjelper, den som tilpasser seg for å få ting til å fungere. (Jeg er ikke femte hjul på vogna, men bakhjulene på en forhjulsdrevet bil.)

På den annen side kreves det selv av meg at jeg er noen. Det kreves for barnas skyld, at pappa er noe annet enn en som virrer formålsløst rundt, at han er noe, noe man kan sette ord på og være stolt av, på et eller annet nivå. Det kreves for min egen lykkes skyld: det er lite som er så ille for følelsen av lykke som det å være arbeidsledig — og det er ikke på grunn av pengene man ikke tjener, men på grunn av selvrealiseringen man ikke oppnår.

Faren min var lærer, en god lærer, en sånn lærer som alle skoleleie oppsøkte for å gjøre skoledagen mer overlevelig. Det hendte jeg sa som liten at han var skolens mest populære lærer; hvor sant det var, vet jeg ikke, men det føltes sant, og det var alt jeg ønsket. At jeg kunne lene meg på det i stolthet.

Og hva er mine sønners far? Hva er jeg?

På et eller annet nivå virrer vi alle formålsløst rundt i jakten på hvem vi er, men de fleste av oss virrer ferdig i tjueåra. Man studerer ferdig, man gifter seg ferdig, man velger seg en karriere eller i det minste et fagfelt man kan få seg et slags levebrød i. Man spikker seg ferdig en bås og setter seg trygt og varmt og godt i den. De heldige av oss klarer å bygge båsen sin stor og grandios og imponerende. Men de fleste har i det minste et skur man kan vise fram. Der hører man hjemme. Der man vet hvem man er. Og ødelegges den ene båsen, bygger man seg raskt en som ligner så mye som mulig.

Og når man møter mennesker, har man svarene klare. Hei, jeg heter Frank, jeg er fra Bergen, jeg er tannlege. Og alle vet hvor de har deg.

Jeg bygger min bås på sandgrunn. Og hver gang noen spør meg hvem jeg er, hva jeg gjør, eller enda verre, om jeg endelig har funnet noe å gjøre, blir jeg irritert eller svar skyldig. Hva jeg gjør? Jeg får hverdagen til å gå rundt, jeg studerer byggeplaner for andres båser, jeg fikler med spiker og planker men er ingen handyman, ikke på langt nær. Jeg har mislyktes i å sette opp min egen bås så mange ganger, og har begynt på nytt så mange ganger, at jeg ofte lurer på om det er like greit å bygge noe med bølgeblikk og papplater.

Hvem jeg er? Jostein.

Hva jeg er? Medfølgende.

Nei. Det er ikke nok. Så trass i at jeg misliker møter og trass i at det ellers er bare er tjattrete damer med altfor fine håndvesker der, har jeg blitt med i skolens foreldreutvalg. Og trass i at det ikke er noe å vise fram på CVen, har jeg begynt å hjelpe migranter i en lokal kirke i Rabat. Og trass i at jeg er en håpløs introvert asosial fyr, har jeg begynt å dyrke nettverk for å finne meg en nisje eller få hjelp til å flikke på denne håpløse båsen jeg noen ganger kaller for min.

Det er fint å følge partneren ut i verden. Det er fantastiske opplevelser og mye læring. Mange kulturkrasj som lærer deg mye om både deg og andre.

Men det er også å sette deg selv i baksetet. Det er ikke din jobb, det er ikke din karriere, det er ikke din overtid eller dine krav som kommer først — samme hvor godt partneren din legger til rette for det. Du er ikke lenger noen på egen hånd, du er noens partner. Aha, du er gift med henne, ja, hun er dyktig, du er heldig.

Det krever sin rygg å følge med på lasset uten å miste seg selv.

Det krever sin mann. Man må kunne tilpasse seg. Man må være sterk.

Kanskje det er det jeg er. Om St Peter spør meg i perleporten, om noen spør meg hva som skal skrives på gravsteinen min, hvilket yrke, ett ord som oppsummerer meg, så vil det være dette: sterk.

Han var ikke noe spesielt, han hadde ingen karriere, han ble ikke noe som de andre voksne, men han hadde en sterk rygg og et godt hjerte, og han syntes det var viktigere enn noen karriere.

Hei, Jeg heter Jostein. Jeg er overaltfra. Jeg jobber meg å styrke ryggen og mildne hjertet.

Du funker neppe i en sosial setting. Får håpe det vil kunne funke på en gravstein.