En liten bunke manneklær

Jeg sitter i en BMW med gule skilter. Gule skilter er diplomat- og NGO-skilter, sånne skilter som gjør alt så mye lettere, man stoppes aldri av politiet og man slipper lettere unna parkeringsbøter (har jeg hørt) — og likevel kjører vi rundt og rundt i Rabat sentrum på jakt etter parkingsplass. Det hjelper ikke så mye med gule skilter når alle andre parkerer overalt også.

Sjåføren, la oss kalle henne Caroline, ruller ned vinduet og roper noe på fransk til en parkeringsvakt, en av disse med gul vest som hjelper folk lukeparkere og som forventer etpar kroner som takk for hjelpen. Je cherche du parking, sier hun. Desolé, madame, sier vakten, il n’y a pas. Det er ikke plass her heller.

Vi er på vei til en kirke i nabolaget. To hvite, europeiske, rike overklassemennesker på vei til en av byens få kirker for å hjelpe de som er det motsatte: svarte, afrikanske, fattige flyktninger. Caroline har vært der før, mange ganger. Det er hun som har invitert meg med. Vi trenger alltid folk, sa hun, det er aldri nok hender. Spesielt trenger vi menn. Som regel er det bare hun og en venninne fra bibelgruppa som deler ut klær, og det hender det er lettere for en mann å ta imot fra en annen mann, ikke sant? Men du får se når du kommer dit.

Vi svinger rundt kvartalet for fjerde gang og finner endelig en parkeringsplass idet en liten, oppskrapet KIA rygger forsiktig ut. Vakten får sine to-tre kroner av KIAen og geleider oss inn. Zid, zid: kom, kom, sier han og vinker energisk. Shukran, sier vi, takk, og betaler ham på forskudd før vi går midt i veien til kirken.

De som står utenfor kirken ser ikke ut som marokkanere. Det er stor variasjon i hudfarge og utseende blant marokkanere, men det er likevel gjennomgående et skille mellom de som kommer fra Nord-Afrika og de som kommer fra sør for Sahara. De som står og henger i veikanten i Takkadoum på jakt etter jobb — bydelenes “dagsen” — er subsaharaafrikanere. De som ser fattigst ut, de som oftest får de dårligste jobbene, eller sliter mest med å få jobb i det hele tatt, de som har det tøffeste livet — er som regel subsaharaafrikanere.

Og de som står utenfor kirken her, kanskje en 30-40 mennesker, er subsaharafrikanere.

Vi går forbi dem, hilser på en eller to, og inn i et rom bakerst i kirken. Kiara er der også, Carolines venninne. Det lukter mugg og støv og gamle klær fra poser og esker langs veggene. Dette er det vi har, sier Caroline. Alle disse er dameklær, og dette — hun peker på to-tre små poser i hjørnet — er manneklær. Og sko. Kunne du plassert dem ut?

Jeg dukker ned i en pose og finner fram par med sko: den ene skoen skal settes på kirkebenken, den andre inne i det lille rommet. Så ingen stjeler. Så ingen tar som ikke skal ha. Alle vil gjerne ha sko, men vi må si nei til de som allerede har sko på beina, så de med bare slitte flipflopper får noe som faktisk varmer litt nå som vinteren siger innover landet. Jeg finner fram fire underbukser som har sett bedre dager, ett par brune sokker, fem bukser som åpenbart har tilhørt en overvektig basketballspiller, noen gensere som egentlig er damegensere, noen tynne skjorter, etpar T-skjorter, en liten jakke. Det er ikke så mye mer for mennene.

På damebenkene, derimot, legger de ut genser på genser og bukse på bukse. Halvparten er designklær, korte i livet, hullete på fancy måter, med enormt vide åpninger i halsen, kalde eller trange. Halvparten er slitte og gamle, fra helt brukbare til nesten ubrukelige. Etpar stilettsko legges forsiktig tilbake i det lille lagerrommet — det ville vært en bjørnetjeneste.

Enda noen dameklær snikes inn i herrebunkene. Kanskje det kommer noen små menn. Kanskje noen ville være desperate nok.

En europeisk mann kommer inn. Jeg blir litt lettet, så fint, da kan vi jobbe sammen, da kan vi hjelpes ad for å finne ut hvordan vi skal gjøre dette, sier jeg og tar ham i hånda.

Luigi, sier han. Jeg jobber for Leger uten grenser. Jeg skal bare levere disse posene med hygieneartikler. Lykke til. Og så forsvinner han ut og forlater meg ved kirkebenkene.

De første mennene kommer inn. Det virker som om det er en kølappordning utenfor, eller en siling, en og en går bort til et bord ved inngangen, de snakker med noen der før de venter på å snakke med noen andre som sitter inne i selve kirken. Noen er gjengangere, noen er der for første gang. Noen er farlig magre eller slitne eller bare tomme i blikket, andre virker å være relativt, tja , hva er ordet, velfungerende?. Noen, sa Caroline, noen kommer for å hente klær som de selger videre. De kan ikke få. Det er vår jobb å fordele alt så rettferdig som mulig.

Jeg står med henda rett ned. Jeg står alltid med henda i lomma, men her virker det så arrogant, så nedlatende, så jeg står med henda rett ned og blir merkverdig selvbevisst. Det er tre europeere her, og bare én av dem er en mann. Meg. I lomma har jeg en ny mobiltelefon og en lommebok med mange hundre kroner. En tynn, liten, engstelig mann kommer inn og ser på bunkene med klær. Bare står og ser, som om han ikke vet hva han skal gjøre. Jeg går bort til ham og spør på stotrende fransk om det er noe han kunne ønske seg. Noe han har lyst på. Som en jævla skoselger på CC vest.

“Dette er siste mote i Europa, denne fargen står til dine øyne, disse skoene har goretex og er veganske og selv om du har tjue andre par, så vil disse gjøre alle vennene dine grønne av misunnelse.”

Argh.

Han ser forsiktig gjennom haugen med altfor store bukser, vurderer et par altfor store sko, ender opp med en damegenser som til nød kan gå for et manneplagg, takker meg og stopper opp. Det er ikke noen mindre sko…? Jeg går tilbake til lagerrommet, for første gang av mange, for å lete, for å kikke gjennom poser jeg alt har kikket gjennom, for å se om det er noe som kan brukes, noe jeg har oversett. Den ene handleposen er full av sko. Jeg roter rundt i den, tar opp noen barnesko og nok et par stilettsko. To saksedyr og etpar andre slags biller virrer ut av den ene skoen. Jeg knuser dem flate og legger skoene tilbake. Nei.

Ingen andre sko, sier jeg til ham. Du kan prøve dameskoene der borte, men der er ingen andre mannesko.

Takk, sier han igjen og går ut.

Sånn gikk timene. En og en mann kommer bort til haugen med manneklær, roter litt gjennom, jeg stotrer fransk at nei, det er ingen mannegensere, det er ingen andre sko (et par crocs i størrelse 48 får flere til å smile sårt — de er i alle fall ikke vanskelig å få på), det er ingen andre bukser enn disse altfor store. Desolé, sier jeg og står der med henda utenfor lomma.

I det lille rommet er det flere poser med dameklær de ikke engang tar ut, det er nok av ting å velge mellom på benkene. Caroline og Kiara småpludrer med barn som følger sine mødre, gleder seg over at en liten baby synes å klare seg fint, hilser på gamle gjengangere og bretter klærne pent igjen.

Etpar ganger blir noen menn irriterte over at de ikke kan få sko: de har ikke sko, dette paret er bare lånt, de trenger sko! Jeg henter Kiara som legger ansiktet i triste folder og forklarer om igjen og om igjen at det er sånn vi må gjøre det, noen har ingen sko, beklager, vi må prøve å være rettferdige.

Javel, sier mennene og tusler ut. Kanskje neste uke.

Kanskje neste gang, Om jeg er her.

Etter to og en halv time er det ikke flere, og jeg kommer i snakk med sistemann. Roger, la oss kalle ham det, fra Kamerun. Han snakker engelsk, men aksenten hans er så sterk og uvant for meg at jeg ikke skjønner halvparten.

Han sier han rømte fra Kamerun for et halvt år siden, ellers hadde de drept ham. Han har ikke sett familien siden det, ikke snakket med dem. Og i lomma har han hele formuen sin i øyeblikket: en halv dirham. Noen ganger tigger han, og da kan han kanskje få 100 dirham på en god dag. (1 dirham er ganske nøyaktig 1 krone. 200 dirham er vanlig lønn for gartnere og hushjelper.) Men helst vil han bare ha en jobb og et trygt liv. Det er alt han sier når jeg spør ham om hva han drømmer om. Et trygt liv. Om han får det i Marokko, eller et sted i Europa, eller et helt annet sted. Han visste ikke. Han hadde ikke noe ID-papirer, så han var på en måte…

Stå på, sier jeg. Lært hjelpesløhet, tenker jeg og prøver å forklare ham at man bare må stå på — en dag åpner det seg plutselig en dør.

Ja, sier han og smiler. Stå på.

Jeg tar ham i hånda og ønsker ham lykke til. I lomma mi brenner det hundrevis av kroner og en helt ny telefon og jeg tenker at jeg kanskje burde gi ham genseren min? Noen penger? Hundre kroner er mat for flere dager, det er et lite offer for meg. Vil ikke merke det engang.

Men jeg vet ikke om det vil være en god ting. Ikke her, ikke nå. Kirken skal ikke dele ut almisser, men hjelpe med ting. Vil Caroline og Kiara mene det er en dårlig ting? Eller, om jeg gir penger til én, hva vil de andre da tenke? Hva vil de, med rette, kreve?

Han går sakte ut, som de andre, ut til alle BMWene og Landroverne som er parkert så klønete at det blir lettere å gå midt i veien. Sakte ut til en av de store rundkjøringene, kanskje, hvor det ofte er tiggere, utlendinger som stopper ved hver enkelt bil og løfter en hånd bedende og håper å få en mynt eller to gjennom vinduet.

Stå på. Så løser alt seg.

En tigger møter oss ved bilen. En marokkaner. Vi gir ham ingenting. Jeg sitter foran og ser på en subsaharaafrikaner vente på bussen. Han var ikke i kirken, han har pene klær og øretelefoner. Det ser ut som om han skal på jobb. Trafikken er kaotisk, som den alltid er her, man kjører tre i bredden for å komme seg til venstre i lyskryss, det tutes og vinkes i hytt og pine. Jeg har vært her noen måneder nå. Jeg begynner å bli vant til det.

Som jeg har blitt vant til tiggerne i rundkjøringene. Det ligger alltid noen mynter i bilen, det er ganske ofte de kommer til nytte. Jeg er blitt vant til å rulle ned vinduet og stikke ut en hånd og kjenne lukten av eksos sive inn og en stemme si takk på fransk eller engelsk eller arabisk, alt etter som.

Jeg er blitt vant til å si vær så god og lukke vinduet og kjøre fort videre.

Jeg er blitt vant til at jeg ikke kan redde hele verden. Jeg er blitt vant til forskjeller. Eller, jeg håper jeg ikke er det, det er fremdeles ekkelt og vondt i ryggraden, men det er bare så mye jeg kan gjøre. Det er sånn det er her. Det er sånn det kommer til å være uansett hva jeg gjør og uansett hvor mange penger jeg gir til gode formål.

Men at man ikke kan gjøre alt, betyr ikke at man skal gjøre ingenting.   Og selv om det fort og nesten uunngåelig blir en bismak av nedlatende overklassebotsgang å dele ut klær på denne måten, så er det bedre enn å holde seg inne i sitt eget fort og bare se på sine egne lysekroner. Bare dette: å møte mennesker, ikke statistikk. Å ta mennesker i hånda. Å se dem i øynene.

Og om mulig gi dem klær som passer.

Få er mer ateistiske enn meg. Men det er ikke siste gang jeg er i kirken i Rabat.